Hverdag,  Mammaliv,  Psykisk helse

«Når kommer nr 2 da?»

Ja, for det er vist sånn i denne verden at om du er singl så skal du få deg kjæreste, har du kjæreste så skal du forlove deg, er du forlova så skal du gifte deg og er du gift ja, da MÅ du iallfall få barn og har du ett barn så kan du ikke la være å gi det et søsken, eller to…

Flere enn meg som blir svett av dette her…?

Jeg har alltid vært av de som har ønsket å gifte meg og få familie, så det er vel ikke det jeg reagerer på her. Det er det at «alle» forventer at «alle» ønsker og skal følge denne normen, men så er det kanskje ikke så lett å finne den kjæresten? Eller det er ikke så lett å bestemme seg for å forlove seg? Eller man kan ikke eller ønsker ikke å få barn?

Også syns «samfunnet» at det plutselig ikke er greit… Ingen kan være utenfor normen! NO!!!
Jeg håper du ser ironien her. Det er jo ikke noe feil med å være av de som ønsker det slik for seg selv, jeg er jo sånn.

Problemet dukker opp når andre FORVENTER at ALLE andre skal ønske det samme. Jeg innrømmer gjerne at når jeg var første i venninnegjengen som giftet meg så ønsket jeg jo veldig at andre venninner skulle følge etter. Vi er jo tross alt flokkdyr. Det er litt skummelt å tråkke utenfor flokken å skille seg ut.

Men jeg kunne allikevel ikke forvente at de skulle gjøre det eller ønske det heller. Vi er alle forskjellige selv om vi elsker å være en del av en flokk. Det som funker for meg funker ikke nødvendigvis for deg.

Det er også et problem når man stadig blir stilt til veggs og spurt ut for valg man tar; eller ikke tar.

De valgene man ikke tar.. Jeg vil påstå at de er de vanskeligste valgene. De tingene du ikke kan kontrollere. Den kjæresten som ikke dukket opp, det barnet som ikke ble.

Det er her vi skal lære oss trå mer forsiktig. Eller kanskje ikke mer forsiktig, men mer gjennomtenkt!

For når man har ett barn så er det for de fleste av oss et ønske om flere. Men noen ganger så går det bare ikke… Og da er spørsmålet om når nr 2 kommer, veldig vanskelig å få og ikke minst svare på. For noen ting i livet kan man ikke planlegge.

Så kanskje vi skal slutte å forvente så mye av andre, slutte å stille spørsmål uten å tenke oss om og heller bry oss om hverandre?

2 Comments

  • Line

    Det er så fantastisk at du deler disse vanskelige tingene. Jeg har kjent masse på «forventningspresset» etter at vi giftet oss.
    «Når skal dere ha barn?», «nå kommer det vel snart en liten!?», «det er bare å sette i gang» osv. Prøver å le det bort og sier at «det kommer når det kommer», men innerst inne så knuser hjertet litt for hver gang spørsmålene og kommentarene kommer. Har selv tenkt «tenk om vi aldri kan få?», «tenk om det er noe galt med meg!»…
    Etter halvannet år med prøving på egenhånd, flere spontanaborter og ett mislykket IVF forsøk jobber jeg nå med å holde motet oppe i 2. IVF forsøket. Jeg prøver å være positiv, men det er ikke lett. Alle som vet om det vi holder på med krysser fingrene og mange sier «jeg føler på meg at det går denne gang», mens mamma sier at jeg ikke må få for høye forhåpninger og at hun selv ikke tørr å håpe… Det er en grusomt tung prosess som det er alt for lite åpenhet om!

    • Christina Eng Hauge

      Så leit å lese Line! Håper også alt for deg at det skal gå. Vanskelig for andre å sette seg inni hvordan det er 💛 Lykke til videre!

Legg igjen en kommentar til Line Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *