Mammaliv,  Psykisk helse

Jeg elsker EGENTLIG desember

Ja, jeg elsker egentlig desember.

Lysene, stemningen, bakingen, pyntingen, forberedelser og avslutninger.
Tilbakeblikket på det gamle og drømmer for det nye.

Men denne gang kunne ikke januar komme raskt nok.

Om du har fulgt meg på snap eller story så har du kanskje fått med deg at vi har vært igjennom tre år med prøving på barn nr to. Vi har mistet flere ganger tidlig i svangerskapet og nå vært igjennom to IVF forsøk. Siste IVF forsøk resulterte i to etterlengtede streker på testen, men på UL i uke åtte var det ingen tegn til liv.

Desember startet dermed på verst tenkelig måte, med nok et tap.

Og kanskje verst av alt jeg måtte selv ta abortpillene da kroppen ikke fikset opp selv.

Så mens andre lager facebook-kampanjer, går sammen i fakkeltog og roper høyt med bannere:
«min kropp, mitt valg»

Kjemper jeg og mange med meg en ensom, stille og smertefull kamp,
med usynlige bannere hvisker vi:
«min kropp, ikke mitt valg»

For hvem kjemper for oss og for våre rettigheter eller tilbud vi burde få?
Hvem bryr seg?
For burde ikke vi få tilbud om oppfølging? Sykmelding? Utredning? Samtaler?

«Det er bare som en kraftig menstruasjon»

«Det er helt naturlig, det er kroppen som gjør jobben sin»

«Det er ikke nødvendig å gå sykmeldt etter en spontanabort/misset abort»

 

Påstander vi får høre eller leser i papirene vi får av leger og sykehus.
Som jeg mener ikke er sanne, de juger oss i tryne. Og hvem skal fortelle oss sannheten?

En abort er IKKE en kraftig menstruasjon, men ei heller en fødsel. Det er noe midt i mellom der litt udefinerbart egentlig.

For meg: det verste jeg har gått igjennom.

Det er kanskje normalt om man ser på tall og prosenter i Norge eller verden, men det er ikke normalt for den som opplever det for første, andre kanskje til og med tredje gang.

Og jo, for noen er det helt nødvendig å gå sykmeldt i etterkant, for andre ikke. Vi er forskjellige og det må det være rom for.

Kanskje er det bra vi har den abortloven vi har, kanskje ikke. Det ønsker jeg faktisk ikke å diskutere. Det jeg ønsker er at vi skal begynne å snakke sant om hva en abort er, hva det gjør med oss, hva vi går igjennom og hva vi faktisk mister.
«Mitt valg» eller ei..

Så kan du kanskje skjønne at desember 2018 ikke ble som jeg hadde ønsket eller sett for meg. For Leon sin del forsøkte jeg og mannen så godt vi kunne å gi han gode minner, mer enn det var ikke mulig. Så kanskje desember 2019 blir ennå bedre for oss alle.

Nå prøver vi å se fremover, mot flytting i ny leilighet, babytegn kursstart og kanskje, bare kanskje tørr vi håpe at vi allikevel skal på nytt få bli foreldre i 2019.

 

Til slutt i dette «utbrudd» av ett blogginnlegg, takk til Trygve Skaug som klarer å sette ord på og konkretisere sånt som for oss andre blir kaos og rot.

Hvor får man forresten en sånn gratisbillett? <3

Sånne dager
eller uker eller år
hvor livet gir gratisbilletter
til alle andre enn deg
da er dette ditt
dikt
om det så er
det eneste du har
stol på at det flyter
det lyser
det er mykt hardt
kaldt varmt
alt etter hva du trenger
kysser deg i nakken
til og med
ikke noen andre sitt
det er ditt
det er laget sånn
enkelt var det ikke
men jeg fikk det til

– Dikt av Trygve Skaug –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *