Baby,  Babytegn,  Mammaliv

Hvorfor gjør jeg dette?

De siste dagene har vært tøffe.

Jeg har til og med tenkt: Hvorfor gjør jeg dette? Dette babytegn greiene.

Det føltes plutselig så lite og nesten meningsløst blant alt det store som skjer i verden nå.
Klarer jeg og dere å tenke på noe annet enn virus nå?
Vi har virus på hjernen og det er jo ikke så rart!

Vi har jo aldri opplevd lignende!

For en merkelig hverdag vi må tilpasse oss. Ikke møtes fysisk, holde oss for oss selv.
Vi er ikke i krig, men så er vi det på en måte likevel. Alene sammen. Menneskene mot viruset. Og ingen kan forestille seg hvordan denne stille rare krigen vil utarte seg.

Noen av oss må finne ut hvordan få dagene til å gå rundt uten at vi går på hverandre og hvordan underholde store og små som er vant til et høyt aktivitets nivå i barnehagen eller på skolen. Mens andre vil rett og slett bare kjede seg og kanskje føle seg mer ensomme. Flere av oss syns den omstillingen er krevende.

Selv sjongler jeg nå baby som fullammes dag og natt. Pluss aktiv, svært sosial og rastløs 5åring med jobbing i en liten leilighet. Mannen er også hjemme og jobber. Jeg savner permisjonen min. Som jeg nå føler jeg mister.

Det har føltes nytteløst og mørkt, jeg elsker å komme meg ut, møte folk på babysang eller kafe! Ha babytegn kurs her hjemme. Har kost meg virkelig i mammaperm både med jobbing i tillegg og bare med å være med lille Adam. Det har føltes urettferdig at jeg føler meg fratatt denne tiden med bare han og meg på dagtid. Jeg har jo kjempet og ventet på dette i 4 år. Og samtidig føler jeg meg SÅ egoistisk som i det hele tatt føler og tenker sånn. Fordi mange folk vil bli syke og mange vil dø.

Kan jeg virkelig være så egoistisk? Jeg ønsker jo ikke å være det. Men så er vi kanskje alle det i større eller mindre grad? Det er vel også derfor noen hamstrer, noen ikke bryr seg og noen reiser på hytta?

Her om dagen var jeg helt knekt. Jeg måtte spørre Eirik “Hvorfor gjør jeg dette? ”

“Men det er jo dette du brenner for!” Svarte han.

“Ja, det er sant”

Ble jeg grepet av mørket litt? Var det det som skjedde?
Jeg kjenner jeg må jobbe med meg selv. Snu på flisa. Hva er egentlig det viktigste for meg?
To ting er viktige for meg: Familien min og å hjelpe andre familier.

Det må være mitt fokus nå.

Jeg måtte minne meg selv på dette, hver dag.
På visjonen min:

Jeg er lidenskapelig opptatt av å hjelpe familier med å lære å bruke babytegn.
Slik at de kan kommunisere med hverandre og redusere stress, gråt,
missforståelser og frustrasjon i hverdagen!

Derfor gjør jeg dette.
Selv om jeg nå er redd for et virus og konsekvensene av det.
Selv om jeg er døtrøtt fordi jeg sover lite.
Selv om jeg noen ganger blir flau når jeg går live og alt går skeis…

Jeg vet at babytegn funker. Jeg vet at du kan ha nytte av det.
Kanskje særlig nå når vi tilbringer mer tid sammen enn man er vant med til vanlig.

Det å gi barnet språk tidlig gir deg innblikk i barnets verden tidlig.
Noe som er etter min mening noe av det mest verdifulle vi kan gjøre med barna våre.

Nå regner jeg med babysvømmingen avlyst, babysang er satt på pause. Det blir ikke like mange møteplasser mellom deg og andre mødre eller fedre i permisjon.

Derfor vil jeg invitere deg med på Babysnakk – onlinekurs i babytegn.
Der møtes vi på nett du lærer alt du trenger om babytegn og hvordan du skal bruke det hjemme.
Du for personlig oppfølging av meg og ukentlige livesendinger kun for dere som er deltagere.
Du får et nettverk med andre som er interessert i babytegn.

Påmeldingen stenger allerede på søndag 22. mars.

Jeg håper du blir med for jeg skal ikke la et virus stoppe meg fra å hjelpe deg med å kommunisere med barnet ditt.

Jeg ønsker deg så gode dager som mulig <3

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *