Mammaliv,  Psykisk helse

Ett år gammel sorg

Jeg vil gjerne dele et blogginnlegg jeg skrev for ett år siden. Som jeg da ikke var sterk nok til å dele. Husk at dette er ganske nøyaktig ett år siden og jeg er ikke lenger i denne dype sorgen.

Jeg ønsker allikevel å dele for å sette lys på hvordan det er å miste tidlig i et svært ønsket svangerskap. Jeg deler ikke for å få sympati. Jeg deler for at det kanskje skal bli lettere å forstå. Fordi det kanskje er noen som kjenner seg igjen eller kjenner noen 💛

• • •

03.10.17

For tre måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg på dette tidspunktet skulle skrive om spontanabort her på bloggen..

Jeg skulle ha fylt bloggen med gravidoppdateringer kanskje uke for uke, drømmer og tanker om det nye lille livet som skulle komme å berike våres liv. Jeg skulle skrive om forventinger til fødsel, amming og permisjon.

Jeg skulle være åpen om hva jeg syns var vanskelig med svangerskapet og hva som var fint denne gangen. Jeg skulle glede meg over den kommende storebrorens forventninger og tenke på hvor fin storebror han skulle bli! Jeg skulle endelig få praktisere ting jeg har lært om nyfødtbæring og amming i sjal og sele.

Jeg skulle bære og amme og bruke babytegn. Og jeg skulle dele med dere. Jeg hadde gledet meg til alt dette.

Men jeg hadde aldri forestilt meg at det ikke skulle gå denne gangen. Det gikk jo bra sist. Jeg var mer forberedt på å få blodpropp igjen enn dette..

Noen dager lurer jeg på om det hele er en vond drøm. Det føles uvirkelig det som skjedde. Kanskje jeg ikke var gravid? Vi hadde jo prøvd så lenge denne gangen så kanskje det ikke var sant at det endelig gikk?

Jeg har jo ikke så mange bevis. Ingen bilder fra ultralyd, ingenting. Utallige ganger har jeg angret på at jeg ikke ba om å få bilde da vi så hjertelyd i uke 6. På denne tiden skulle vi vært på ordinær ul og kanskje få vite om det var en gutt eller jente. Men det får vi aldri vite.

Det eneste som er igjen er sorgen, den store sorgen over noe så lite ❤️

Christina

2 Comments

  • Anne

    Takk for at du bidrar til åpenhet rundt spontanabort. Jeg har kjent den samme sorgen og tomheten. Følelsen av å bli kastet av et tog, toget med andre gravide på vei mot at alt det fine som ventet. Og så plutselig står du igjen på perrongen og toget forsvinner i det fjerne. Slik følte jeg det. Håper dere får det dere ønsker dere til slutt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *