Hverdag,  Mammaliv

En natt – alene?!

I helgen er det jobbehelg for både meg og mannen. Jeg på todagers kurs her i Oslo og han på leir. Leon er hos besteforeldre.

Alt ligger tilrette for at jeg denne natten, ENDELIG skal få hele senga for meg selv og en hel natts søvn!

Ja, for det er sånn her i huset at minsten, som begynner å bli lang, kommer inn til oss om natten og sover med oss. Ja, vi samsover 💛

Som regel er dette helt uproblematisk, han kommer drassende med dyne og pute og bamse. Slenger det oppå meg som legger det i midten, så krabber han oppi senga, legger seg tilrette mellom oss og slukner med det samme. For så å våkne blid og fornøyd, gjerne etter at en av oss voksne har stått opp dagen etterpå.

Andre dager er det vanskelig å sovne med en gang. Eller han våkner i tre-tiden og får ikke sove igjen. Det er så mye å tenke på! «Skal jeg i barnehagen i morgen?», «Mamma, kan du synge en nattasang?» Tro meg jeg synger masse nattasang når jeg legger han. Men kl 3 på nattan da funker jeg bare ikke til det.

Mange ganger har jeg tenkt på at om vi hadde hatt flere barn, kanskje to eller tre. Da måtte vi nok gjort noe annerledes. Da hadde vi kanskje ikke orka dette.

Eller hadde vi det? Hvem vet?

Men så har vi «bare» han og da vil jeg gjøre det beste ut av det vi har. Så slår jeg meg til ro med at sånn er det nå, en periode, på ubestemt tid. For sånn får alle mest søvn!

I følge appen til babyverden hvor jeg fortsatt kan lese om Leon på 4 år sto det her om dagen no sånt som. «Følg barnet tilbake i sin seng og bli der til det sovner og føler seg trygg i egen seng igjen.»

Joda, fint skrevet det, men om klokka er ett eller to på natten så orker ikke jeg å gå ut av min varme deilige dyne for å våkne mer selv og følge han tilbake. Nope. Ellers takk. Det er ikke for meg. Jeg trenger den søvnen jeg kan få.

Her må jo hver og en finne hva som er rett for seg 💛

Så slår jeg meg til ro og faktisk koser meg med det! Koser meg med å få en hånd som stryker meg på kinnet midt på natten. Eller bli hvisket i øret i halv søvne: «du er den fineste mammaen» (og det var den minste mannen i senga som hvisket det😉).

Hvem blir ikke sjarmert av det? Og hvem kan argumentere mot: «Det er urettferdig at du og pappa får sove sammen og jeg må sove alene»? Ikke jeg.

Så jeg lar det være sånn. Gjør det ikke til noe problem. For en dag er han for stor! En dag er ikke mamma og pappa bra nok.

En dag og en natt kommer han ikke inn og vil ha kos og trygghet fra oss lenger. Og ja, kanskje jeg gruer meg litt til den dagen? Men det vil også bli fint. Når han er klar for det.

Denne natten får jeg altså HELE sengen for meg selv! For en luksus! 150cm kun til meg! Eller? Spørsmålet er vel, kommer jeg egentlig til å få sove noe helt alene? Eller blir det for tomt?

Det vil vise seg i morgen!

God natt kjære deg, uansett hvordan eller hvem du sover med 💛😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *