Bærelykke,  Fertilitet,  Graviditet,  Mammaliv

Det var en lettelse

Å fortelle dere, verden og alle om dette svangerskapet var en lettelse for meg. Det var skummelt, litt vondt og veldig befriende på en måte.

Det var akkurat som om det ble mer ekte – reelt, men samtidig mer sårbart. For det er sårbart å dele en sånn nyhet med vår historie.

Samtidig er jeg så takknemlig for alle lykkeønskninger og gratulasjoner. Det er fint å ha en sånn heiagjeng som dere!

Så her kommer litt mer av historien rundt dette svangerskapet.

 

Som mange av dere vet startet vi på IVF forsøk nr 2 i oktober da første forsøk før sommeren ble avbrutt. Dette forsøket endte i 4 egg, og ett vellykket befruktet. Det ble satt inn og to lange uker etterpå testet jeg positivt. Jeg var blitt gravid! igjen. Men på UL kontrollen man får tilbud om i uke 8 på IVF klinikken fikk vi ikke se noe foster. Der var det kun en tom fostersekk.

Det var et stort tap, nok en gang.
Desember startet altså på verst tenkelig måte. Nok en abort.

Januar kom og fokuset gikk over på ny leilighet og oppussing, et nytt og kanskje bedre kapittel for oss.

Samtidig kom mensen tilbake og jeg hadde i bakhodet «superfertiliteten» som kan inntreffe etter en abort. Selv har jeg blitt gravid to måneder på rad tidligere. Da det nærmet seg eggløsning i følge syklus appen min så gjorde vi et halvhjertet forsøk da. Med null tro på at vi «traff» fortsatte vi pakking og oppussing.

Så kom flytting og forkjølelse, influensa og omgangsyke, og midt oppi der et sted står jeg plutselig med en positiv test i hendene og tenker «Shit, shit, shit!»

For det var ikke tull, det ansiktsuttrykket jeg hadde på det bilde.

Det var jo dette jeg ville, ønsket og har lengtet etter så lenge. Kjempet for, betalt i dyre dommer både økonomisk, fysisk og psykisk. Men skrekken, frykten og angsten for at det nok en gang skulle gå galt slo rett ned i meg.

Så plutselig skjedde det bare? Det ble jo nesten for dumt, om du skjønner?

Mang en gang har jeg fått høre: «Det skjer når du minst venter det eller når du slutter å prøve».
Og mang en gang har jeg blitt irritert og provosert. Kanskje mest fordi de som gjerne kommer med sånne råd og utsagn ikke vet hva de snakker om. De har aldri måttet prøve måned etter måned for å bli gravid.

Men så endte jeg opp her da, som en del av den statistikken. Hvor det «nesten» bare skjedde når jeg ikke forventet det. Og kanskje var det «superfertiliteten» som slo inn? Hvem vet?

Det eneste jeg vet er at jeg 13 uker etter fortsatt er gravid og dermed har kommet lenger enn de 4 siste gangene jeg har vært det. Jeg håper også at om dette fortsetter å gå bra, at det kan være en slags inspirasjon for andre som er i den situasjonen vi har vært i. <3

Litt om hvordan denne første perioden har vært tenkte jeg å dele mer om etterhvert.

 

Følg meg gjerne på instagram om du ikke allerede gjør det <3
Christinaenghauge

 

2 Comments

  • Anonym

    Hei. Så rart å lese innlegget ditt… Er i akkurat samme situasjon, nesten. Hadde to MA etter hverandre . Den siste i oktober , med utskrapning og full pakke.. var så langt nede at jeg ga opp, og bestemte oss for å ta en laaaang pause. Mensen kom ikke ordentlig i rute igjen heller, så sjokket var stort da jeg var på etterkontroll i februar og fikk vite at jeg var gravid. Nå er jeg 13 uker akkurat som deg, og var på ultralyd her om dagen og fikk se et frisk foster. Så nå begynner jeg endelig å tørre og glede meg.
    Vil bare si at det har hjulpet utrolig mye å lese innlegga dine og jeg beundrer din åpenhet.

    • Christina Eng Hauge

      Helt utrolig å høre! 💛 Wow! Når man minst venter det er irriterende, men joda, kanskje det kan funke for noen. Så morsomt at vi er like langt også ☺️ Gratulerer så masse! Så hyggelig å høre at du synes det 💛 Nettopp derfor jeg prøver å være åpen, så det kan hjelpe noen andre. Lykke til videre kjære du 😊🤞🏻

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *