Hverdag

Brann i tunnelen

Det satt liksom litt inne å skrive om denne hendelsen du skal få lese om nå.

Kanskje er jeg redd for å høres hysterisk ut? Overdramatiserende? Hvem vet? Kanskje det bare gikk ekstra inn på meg fordi jeg er gravid? Eller at jeg er redd for at folk skal tenke det.

Men vet du hva, det var ganske dramatisk! Men alt gikk bra, bare så det allerede er sakt.

Det skjedde forrige fredag, vi hadde hentet tidlig i barnehagen for å reise på leir hele familien. Fossheim leirsted var mitt andre hjem i oppveksten og tenårene så det betyr mye for meg å ta med Leon dit og gi han gode minner der.

Vi ville gjerne slippe unna den verste rushtrafikken ut av byen så vi prøvde å komme oss av gårde så tidlig som vi kunne. Så vi hadde beregnet mer enn nok av tid.

Forventningsfulle durer vi avgårde på den lille roadtripen som kun skal være en times tid.

Noe kø møter vi i rælingstunnelen på vei mot Lillestrøm. Ikke så uvanlig selv om det fortsatt var ganske tidlig fredag ettermiddag, men stemningen i bilen er det ikke noe å si på.

Så plutselig skjer det som man aldri forventer i en tunnel. Det kommer en mann løpende på siden av bilen vår…

Merkelig rekker vi å kommentere til hverandre. Så en til og en til kommer løpende forbi oss. Jeg husker at jeg rekker å tenke «Hvor i allverden skal de?».

Da tar det ikke lang tid før en hel gjeng folk kommer løpende på hver ytterside av tunnelen. Folk forlater rett og slett bilene og løper i motsatt retning! Både jeg og mannen åpner dørene våre og roper «Hva skjer?» «Hva skjer?» Ingen svarer, har nok med seg selv og løper videre…

Så er det noen som roper «Brann!».

 

Vi får fart på oss, får Leon ut av barnesetet. Jeg får med meg telefonen min, men ikke mannen. Bamsen til Leon blir med. Og vi låser bilen og legger i vei med resten av tunnelfølget som løper/strener mot utgangen i motsatt ende.

Jeg aner da ikke hvor langt inn i tunnelen vi var. Eller hvor langt vi måtte gå for å komme oss ut. I hodet spilles det av en rekke katastrofescener fra teite actionfilmer hvor biler eksploderer uten grunn. Jeg vet sånt ikke egentlig skjer, men hva skjer egentlig om det brenner i en bil da…?

Bare en ting er sikkert og det er at vi må ut av tunnelen!

Eirik bærer Leon i armene, men det er ikke optimalt for han. Vi får han over på ryggen til Eirik. Vi er nok alle i lettere sjokk. I det de setter viftene i tunnelen på for fult starter Leon å hylgråte. Jeg vet ikke om det er den sterke vinden, lyden fra viftene, hele situasjonen eller hva. Jeg føler meg hjelpesløs som ikke får trøstet barnet mitt som er så redd. Ikke minst er jeg livredd selv. Jeg prøver å holde følge, men det er tungt med gravidmage og kondis deretter. Prøver å holde Leon i hånden, roper at det kommer til å gå bra. Vi er sammen det er det viktigste. Vi prøver å være sterke.

Ved siden av oss går en annen mamma som bærer en liten baby i bilstol. Jeg spør om hun er alene, det er hun, hun vet ikke noe mer enn oss. Babyen er bare fire måneder.

Vi går i det som føles som en absurd evighet! Det føles som om vi aldri ser enden av tunnelen. Eirik sin hofte samarbeider ikke og vi prøver å få Leon til å gå selv, men han gråter og fryser. Jeg pakker han inn i pappas jakke og forsøker å ta han på ryggen selv. Endelig ser vi enden av tunnelen, men det går sakte med meg.

«Gå fortere mamma! Fortere» Han vil komme seg ut. Jeg skjønner det så godt! Det vil jo jeg og, men fortere klarer jeg ikke gå med han på ryggen. Jeg prøver å forklare at nå bærer mamma både han og babyen og det er litt tungt. Det går ikke fortere. Jeg spør om han kanskje klarer å gå litt selv. Tapper som han er sier han ja og vi går de siste meterne ut sammen.

 

Endelig er vi ute. Det som møter oss der er en rekke med folk fra tunnelen langs autovernet og en lang rekke med brannbiler, politibiler og sykebiler. I det vi kommer ut møter vi brannfolk som er på vei inn i tunnelen. I fullt røykdykkerutstyr.

Leon skifter brått humør. Vel ute virker det til å være ganske greit med han, spennende med alle utrykningskjøretøyene, så blir plutselig stråene i veikanten veldig spennende. Barn altså.

 

Jeg kjenner meg ikke bra og prøver å lene meg på autovernet, kjenner at svimmelheten kommer for fult. Jeg burde nok ha lagt meg ned. Sakt ifra til ambulansepersonell at jeg trengte det, men stoltheta.. Den stoltheta…

Vi får lite informasjon, men finner ut selv at det startet å brenne i en bil inne i tunnelen, hvor i forhold til der vi sto aner vi ikke..

 

Vi venter og venter.

Til slutt får vi lov til å gå tilbake til bilene, men jeg kjenner at det vil jeg ikke klare så jeg tar med meg Leon og går og spør om vi får skyss med en politibil som skal innover.

Dette ble nok også et slags høydepunkt for Leon den dagen. På tross av det andre 😅

«Dere skal få slippe å få bot for å ikke bruke belte akkurat nå» sier han ene politimannen med glimt i øyet. Leon stråler av stolthet og sier knapt et ord den lille turen innover i tunnelen.

Da vi først kom til bilen tok det ikke lang tid før vi kom oss videre ut av tunnelen. Men jeg kjente at dette ble en hard psykisk belastning. Følelsen av å «flykte» ut av tunnelen og ikke vite hva som skjer. Jeg har lyst til å gråte og få ut litt følelser, men nå venter en liten biltur videre også rett på leir. Tre timer tok turen som vanligvis tar en.

Det jeg kjenner på nå, og som får meg til å skrive om dette, er først en enorm takknemlighet for beredskapen vi har her. 💛 Om ikke vi andre er vant med sånne situasjoner så føltes det ut som de hadde kontroll.

De andre er en frustrasjon over; Hvorfor varslet ikke de første som løp ut av tunnelen oss andre!?

«Redde, varsle, slukke» er en helt vanlig huskeregel ved brann! Rekkefølgen kan variere, men det er tre enkle punkt. (Se bildet lånt fra …) Dette må også gjelde ved brann i tunnel eller andre steder.

Der satt vi i bilene våre, med barn og babyer. Og jeg drister meg til å si at det er temmelig egoistisk av de første å ikke banke på vinduer og gi andre et vink om at andre også måtte komme seg ut!

Jeg skjønner godt at de kan ha blitt grepet av panikk og første tanke er umiddelbart: redd deg selv..

Og heldigvis skjer ikke tunnelbrann så ofte, derfor er det også få av oss som faktisk vet hva vi skal gjøre om vi havner i en. Men kanskje desto viktigere å ha tenkt igjennom? For plutselig skjer det faktisk.

Og som jeg sa innledningsvis. Dette gikk jo helt fint. Et par stk sendt på Ahus. Antagelig pga røyk. Så i realiteten var ikke dette egentlig noe veldig dramatisk eller farlig situasjon, men det føltes veldig sånn ut. Det er også en realitet.

Hva ville du ha gjort om du opplevde noe slik?

 

One Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *