Hverdag,  Mammaliv,  Psykisk helse

Biologisk likestilling??

 

For 5 år siden

Jeg hadde nylig blitt gravid, ble dårligere og dårligere og plutselig hadde jeg blodpropp i lungen. Det var et kjempe sjokk, for meg psykisk og ikke minst for kroppen min! Jeg var veldig dårlig store deler av svangerskapet. Jeg satte sprøyter på meg selv 1-2 ganger om dagen gjennom hele svangerskapet og til og med tre måneder etter fødsel. Fødselen endte med sugekopp, klipp og tredjegradsrevning. ?

I tre måneder slet jeg med å få til ammingen. Jeg ble deprimert, slet med fødselsskaden og syns ting var vanskelig og kjipt. Så rundt 4-5 måneder begynte det så smått å snu, jeg fikk endelig til ammingen, kroppen begynte å fungere igjen!

Mannen min studerte og jobbet ved siden av, han kunne ikke ta 10 uker(som det var da) permisjon fra studiet og jeg fikk ikke hans uker siden han jobbet LITT ved siden av studiene. Så jeg gikk i ulønnet permisjon. Vi passet ikke inn i systemet og jeg ble den «skadelidende» av det.

Nå er realiteten at systemet er endret i igjen og nå er det ennå mer innsnevret slik at ennå færre passer inn!

Ett år etter fødsel var jeg tilbake i jobb, men ikke en gang da følte jeg meg fysisk eller psykisk klar for å gå ut i jobb. Jeg kunne aldri klart å gått ut i jobb 7 måneder etter mitt svangerskap og fødsel for 5 år siden. Og det skjønner du sikkert?

 

Nå har vi vært sekundær barnløse i snart 4 år. «Vi» har mistet fire svangerskap, «vi» vært igjennom to ivf forsøk og «vi» har tatt 100vis av sprøyter og mengder med medisiner.

Realiteten er at det er jeg, kroppen min og psyken min som har gått igjennom dette i størst grad. Og tro meg mannen har støttet meg på alle mulige måter som han kan, men uansett vil han komme til kort. Vi er ikke likestilt biologisk og kommer aldri til å være det. Og sånn er det, det kan jeg godta.

Dette er ting som tar på! Det er ting som setter mitt liv og min karriere på «vent» hver gang noe har gått galt og jeg ikke har vært sterk nok til å jobbe og blitt sykmeldt.

OM vi skal være så heldige å bli gravide igjen og enden blir god vil jeg ha satt rundt 365 sprøyter på meg selv for å holde meg frisk i svangerskapet. Jeg vil ha gått igjennom en enorm psykisk prøvelse, som få kan sette seg inn i og daglig redsel for at det igjen skal gå galt og at vi skal miste nok et barn.

Dette kan ikke mannen min gjøre for meg. Det er fortsatt ok!

 

Biologisk likestilling?

Det jeg IKKE kan godta, som jeg ikke syns er ok, er at regjeringen ønsker å overstyre den naturlige biologiske forskjellen. Biologisk likestilling er en umulighet! Når skal regjeringen og politikere forstå det?

I vårt tilfelle er det jeg som har hatt den største kampen (i 4 år) for å få det eventuelle barnet i det hele tatt. Er det virkelig «rettferdig» at vi skal ha like mye permisjon? Er det likestilling? Likeverd? Over 4 års kamp mot 7 måneder permisjon…? Og nei, jeg mener ikke at lenge på å prøve å bli gravid skal speile lange på permisjon. Det tror jeg du også skjønner, men jeg håper også at du skjønner tegninga.

Jeg syns det virker som regjeringen tror at dagens fedre er en gjeng latsabber som at hvis de ikke tvinges inn i permisjon så vil de bare slenge seg på sofaen med avisen når han kommer hjem fra jobb og ikke hjelper mor i det hele tatt..? De vil ikke kjenne barnet sitt før de er 3-4 år har også noen påstått… Altså, jeg kjenner ingen sånne småbarnsfedre..

Det syns jeg er diskriminering og undervurdering av fedre.

Min mann var aldri i permisjon, det betyr ikke at han ikke er en flott far som er tilstede og gjør masse. Og selvfølgelig unner jeg også han og andre fedre å ha permisjon, men ikke på bekostning av amming og at mor trenger tid på å heles fysisk og psykisk etter fødsel og svangerskap.

Derfor er jeg så enig i dette her:

http://www.smabarnsforeldre.no/kjaere-politiker-kjenner-du-meg/

Fødselspermisjon skal ikke være ikke foreldrepermisjon! Dette er ikke likestilling… La oss foreldrene selv velge hva som passer for oss og hva mor trenger etter svangerskap og fødsel og hva baby trenger av morsmelk. For den delen KAN ikke pappa ta seg av.

Vi er ikke likestilt biologisk. Derfor kan man ikke snakke om likestilling i permisjon heller!

 

Heldigvis har ikke alle et sånt svangerskap eller fødsel som jeg hadde, men om foreldre får mer valgfrihet i permisjonstiden så vil hver enkelt familie kunne finne ut av dette selv!

 

2 Comments

  • Synnøve

    Kjære Christina, TAKK for dette innlegget! ? Kunne ikke vært mer enig. Er i samme situasjon som deg, har ett barn og har prøvd på søsken i flere år. Er i full gang med prøverørsprosess, noe som er svært krevende både fysisk og psykisk. Har mistet fire ganger. Slet lenge med amming da jeg ble mamma, og barnet mitt hadde kolikk de første månedene. Til politikerene: LA FORELDRENE SELV BESTEMME HVORDAN PERMISJONEN SKAL FORDELES!! Jeg har grunner til å tro at vi som foreldre kjenner best til vår situasjon, og hva som fungerer best for vær familie. Er i mange yrker lite tilrettelagt for ammefri, og i krevende yrker er det ikke bare til å amme på «kommando», på de tidspunktene som er avtalt med arbeidsgiver. Og ikke alle kan pumpe opp et lager som far kan gi når mor må jobbe. Jeg fikk kun ut noen millimeter ved pumping. Ja til likestilling, MEN kvinner og menn kan ikke likestilles barnets første leveår!

    • Christina Eng Hauge

      Selv takk! <3
      Sånt som vi har vært igjennom er vanskelig å forestille seg uten å ha kjent det på kropp og sinn. Det gjør noe med oss <3

      Ja, jeg er så enig. Veldig få familier kan puttes inni en boks slik politikerne vil.
      Og dette handler jo ikke om likestilling. I dette tilfellet slår likestillingen feil.. 🙁

      Ønsker deg og dere alt godt på reisen videre
      og krysser fingrene for at det snart vil løse seg for dere<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *