Mammaliv,  Psykisk helse

Bare et embryo

Det har tatt meg nesten ett år å tørre å dele dette innlegget som jeg skrev i november i fjor. Fortsatt litt usikker. Men samtidig kanskje det hjelper noen, evt meg selv? Det vet jeg ikke før jeg deler. Så her er det, ta imot hjertet mitt.

En body, noen garnnøster som skulle bli klær, 40 brukte sprøyter, to positive tester, det er hva jeg har igjen etter deg. Du som ikke en gang var et menneske. Det er det de sier, legene. Du var ikke stor nok. De kan ikke anerkjenne et tap, en sorg. Noen få uker til, så kunne jeg kalt deg et menneske, et barn. Men jeg har ikke mistet et barn, bare et embryo, det er vel ikke så farlig, bare en klump med celler, ikke noe å deppe for? Men allikevel sørger jeg over deg, mitt embryo, mitt barn.

«Det var jo ikke en fødsel» ordene gir fortsatt gjenklang i hodet. «Det er bare naturen som går sin gang. Det ville ikke vært levedyktig.» Meningsløse ord for en som har født og mistet et barn. De hjelper ingenting disse ordene. Jeg ville gjort alt i min makt for å beholde barnet mitt! Men jeg er maktesløs. Maktesløs i kampen mot min egen kropp. Kroppen som har kastet noe jeg ville ta vare på, å elske.

For vi så hjertet ditt slå i uke 6! Du levde! Vi hadde ventet på deg så lenge! Jeg tok en sprøyte hver dag for å holde meg frisk, hatet det, men viste at det ville bringe deg nærmere meg. Vi fortalte 3 åringen at han skulle bli storebror! For en lykke!

Han forsto ikke hvorfor vi plutselig var så lei oss. Han kom med gaver og mange gode løsninger på hvordan vi kunne få babyen tilbake! Det er vanskelig å forstå at noen ting kan man bare ikke fikse igjen.

Fra tid til annen dukker spørsmålet opp igjen fra 3 åringen. Som et kjærlig knivstikk i hjertet. «Er babyen i himmelen nå mamma?» «Ja, babyen er i himmelen nå.»

7 Comments

  • Silje

    Åh ❤️❤️❤️
    Jeg har mistet to ganger selv (uke 6 og uke 13), begge gangene rakk vi å dele gleden med den kommende storesøster. Min venninne mistet nylig, og her er meldingen jeg sendte til henne når det så ut som om alt håp var ute for hennes «celleklump».
    «Jeg vil bare si deg noe med en gang, i tilfelle du er i ferd med å miste babyen din. Jeg vil minne deg på at når ett embryo slutter å utvikle seg så er det for en grunn. Når man mister babyen sin tidlig i fosterlivet sånn som du kanskje gjør nå, så er det fordi kroppen din rydder opp, fordi embryoet aldri kunne utviklet seg til ett levedyktig barn. Det er slik naturen fungerer. Uansett hva du hadde sagt, tenkt eller gjort så ville ikke utfallet blitt annerledes, og det er ingenting du kunne ha gjort for å ha reddet babyen. Du har ikke gjort noe galt, eller tenkt noe feil eller gjort noe som helst som har forårsaket dette! Og uansett hvor kort svangerskapet har kommet, så er det for deg en baby som du kanskje mister, og den babyen har all verdi i denne verden i dine øyne. Du har all rett til å sørge, og du har all rett til å føle på tapet. Hvis du mister nå, så vit at flere enn deg har vært glad i babyen din, og at mange deler sorgen med deg! Omverden og helsevesenet vil kanskje gi det en opplevelse av at du er teit som er glad i en celleklump som «ikke en gang er blitt en baby enda», men er det jo faktisk en baby du mister, en baby som skulle blitt. Og hvis noen sier til deg at du er jo ung, du kan prøve igjen, så ikke bli sint, de mener det godt. De har nok ikke opplevd tapet selv, de forstår ikke at det var jo nettopp denne babyen som var din, denne babyen du elsket og som du ville ha.»

    Nettopp denne anerkjennelsen og sympatien hadde hjulpet meg enormt mye når det var jeg som sto midt oppe i det verste jeg noen gang har opplevd. Og jo, for meg så var det en fødsel! Jeg måtte fysisk presse ut mitt eget foster etter mange timer med store smerter. Alene. På et toalett på sykehuset. Med beskjed om å treffe oppi bekkenet, for hvis det havnet store klumper i toalettet ville rørene tette seg. Og det vil man vel ikke at skal skje.. Null sympati. 13 uker på vei. Ett toalett jeg i teorien delte med tre andre sengeplasser. Grusomt var det..

  • Karine

    Dette er så viktig, men likevel så vondt å belyse!
    Mannen min og jeg har selv vært gjennom 6 SA. Jeg skulle ønske noen fortalte meg at det er lov å være lei seg! Isteden «brettet vi opp armene» og gjorde det vi måtte for å komme oss gjennom hverdagen. Vi klarte å løpe fra følelsene en stund, men til slutt tok det oss (eller hvertfall meg) igjen, med et BRAK!

    Nå, etter mange år og et par prøverørsforsøk sitter vi her med 2 flotte barn og et kjempesterkt ekteskap som har vist seg å tåle det meste <3 vi klarte oss, men det var brutalt mens det sto på!

    Takk for at du deler dette. Det ER lov å føle sorg, og det er viktig å føle på den sorgen og akseptere at den er der <3

    • Christina Eng Hauge

      Takk for at du deler. Helt enig med deg sorg er naturlig også etter tidlige SA. La oss slutte å late som noe annet <3

  • Anne

    Takk for at du deler, Christina! Vakkert skrevet om et sårt og vanskelig tema. Jeg har også vært der. Ønsker deg alt godt!

    • Christina Eng Hauge

      Tusen takk. Betyr mye å høre.Tok meg ett år å bli klar for å dele det, men godt å høre at det nytter. Ønsker deg også alt godt <3

  • Victoria Maud

    Først vil jeg bare si at jeg vet hvor vondt det er å gå igjennom noe sånt da jeg selv mistet tidlig i et svangerskap før jeg fikk mine to yngste døtre. Ingen ting er som å miste sine egne selv de ufødte 💔 Sender varme klemmer og bønner til familien din..

    Grunnen til at man betegner bittesmå babyer som «embryo» eller «klump med celler» er jo for å rettferdiggjøre alle drapene på små menneskebabyer som skjer i tidlige svangerskap. Det er helt sinnsykt.. På den ene siden av sykehuskorridoren løper legene løpsk og prøver å redde et liv som tilogmed kan være yngre enn det man på andre siden av korridoren prøver å gjøre ende på. Verdien til det ufødte mennesket skal liksom defineres av oss som allerede lever.
    Nå har dette ikke så alt for mye å gjøre med innlegget ditt, men det er relevant i forhold til holdningene våre til de ufødte små. Den du hadde i magen din hadde sitt eget DNA, personlighet, hjerte og kropp. Det var et fullverdig liv og et lite menneske du hadde elsket like mye som din/dine andre barn. Og det er helt rett det du sier til storeebror: babyen er i himmelen nå 💗

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *